Jonas Fjeld-serien

De 21 bøkene som utgjør Jonas Fjeld-serien, ble utgitt i perioden 1911–1935 (tabell 1) (7). Bøkene og modellen for skikkelsen Jonas Fjeld har vært tema i medisinsk litteratur (5, 8–11). Det viser seg at det Fjeld-sitatet – «Jeg er norsk læge, sa han enkelt, og mengden vek til side» – ikke finnes i denne formen i Frichs bøker, men er konstruert av andre (8). Serien, som har et samlet omfang på om lag 3000 sider, var svært populær i sin samtid og bøkene solgte i store opplag. Noen av kriminalfortellingene ble også utgitt som føljetonger i aviser. Vi møter ulike stemmer: Fortellerens kommentarer, utsagn fra hovedpersonene og Jonas Fjelds egne refleksjoner. I De knyttede næver beskrives Fjeld som en blond kjempe med en rolig karakter og blå og milde øyne. I Den gyldne pest beskriver han seg selv som en «6 fots mand med en brystvidde på 129 centimeter.» 183 centimeter var 13 centimeter høyere enn samtidens gjennomsnittsmann. En brystvidde på 129 centimeter tilsvarer dagens størrelse 3XL.

Frichs foreldre bosatte seg i en sveitservilla i Briskebyveien 34 (figur 2) da de flyttet til Kristiania. Emilie Richter Frich skrev i sine memoarer: «På en lys høstdag 9de Nov. 1909 flyttet vi inn i dette gamle hus, som ligger vakkert i en gammel have» (1). Villaen er sannsynligvis modell for hjemmet til dr. Jonas Fjeld. I De knyttede næver beskrives dr. Fjelds hus slik:

Eventyr og spenning som medisin

De knyttede næver er den første boken i Jonas Fjeld-serien og ble utgitt i 1911. Vi introduseres for dr. Jonas Fjeld, kandidat ved Rikshospitalet, i en åpningsscene som skildrer obduksjonen av en forbryter. Professoren i kirurgi og rettsmedisin doserer: «lægen vil altid stå i et nært og interessert forhold, ikke bare til forbrydelsens haandgribelige resultater, men ogsaa til forbrydelsens ætiologi». Dette tilfellet oppfatter han som «interessant», fordi drapet er så godt utført og drapsmannen ikke la igjen andre spor enn to knivstikk i offerets hjerte. Professoren mener drapsmannen er «en særlig utpræget forbryderpersonlighet», uvitende om at det er dr. Jonas Fjeld som egenhendig har utført drapet på det han oppfattet som et av «dyrene i vort samfund».

I De knyttede næver raner Jonas Fjeld og oppfinneren Ilmari Erko «kapitalismens borg», Norges Bank, for 448.365 kroner. Han er redd for å bli avslørt og flykter landet. Hva drev Jonas Fjeld til å bli forbryter?

Professoren han viser til er Friedrich Nietzsche (1844–1900), som fikk et mentalt sammenbrudd i 1889. Nietzsches skjebne er åpenbart ikke noe å trakte etter, mener Fjeld, og selv søker han en redning i ektefellen Katarina Sarow som representerer trygghet i den «lille borg oppe i Homansbyen».

Han betaler tilbake pengene han ranet fra Norges Bank og velger et liv i tjeneste for samfunnet, som forbryterjeger. I Slangeblomsten fra Magdala er Fjeld åpen om sin «ulykke» i møte med en indianer:

Eventyret, strabasene, farene og lidelsene blir altså å regne som «medicin» for ham.

Bruk av medisinske begreper i forståelsen av samfunnet

Deler av innholdet i bøkene om Jonas Fjeld vekker anstøt. Jøder, østeuropeere, «negre» (som er det begrepet Frich bruker) og andre etniske grupper er ofte karakterisert negativt og tildelt roller som forbrytere og skurker. Bolsjeviker (medlemmer av den revolusjonære fraksjon av det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti), ofte med jødisk bakgrunn, fremstilles som en trussel mot samfunnet. Frich omtaler også demokratiet, politikere og kapitalismen i negative vendinger, og enkelte av bøkene formidler forestillingen om en jødisk konspirasjon – en internasjonal liga – som har til hensikt å bryte ned samfunnet: «For «Jødecentralen» viste sig at aabenbare et edderkoppespind av farlige verdensomveltende planer», heter det i boken Jorden som dræper. Det er slike krefter den blonde kjempe søker å nedkjempe:

I De sorte gribbe fra 1913 bruker dr. Fjeld begreper fra bakteriologien til å forstå forbrytere. Han karakteriserer anarkisme som en smittsom «hjernesygdom» og deler en visjon med sin britiske kollega Ralph Burns:

I De udødelige dverge fra 1924 gjør Jonas Fjeld seg tanker om samfunnet etter å ha gjennomført et kirurgisk inngrep på en pasient med lungetuberkulose:

Medisinske begreper brukes her til å diagnostisere samfunnet – og behandlingen er politisk kirurgi. «Kirurgen» han har i tankene, er Benito Mussolini (1883–1945) som i 1921 grunnla fascistpartiet Nazionale Fascista og kom til makten i Italia i 1922. I senere utgaver av boken er siste avsnitt i sitatet over blitt slettet.

Medisinske tema og teknologi

Frich bruker medisinen og fantasifulle teknologiske nyvinninger som viktige elementer i mange av bøkene. I Den røde taake får vi vite at forbrytere har oppfunnet briller med stråler som «mindet om Birkelands gammastraaler» som kan brukes til å se gjennom tåke. Forbryterne kan bruke brillene til å plyndre skip utenfor den tåkefulle kysten av Nord-Amerika, men det viser seg at brillene skader øynene og fører til blindhet.

I Lucifers øie inntreffer uforklarlige dødsfall som viser seg å være forårsaket av «forgiftet lys». En av hovedpersonene, Isabella Duncan, har tatt doktorgraden på «kathodestraaler» hos Marie Curie i Paris. Duncan spiller skuespill og infiltrerer den internasjonale liga for å hevne sin far som ble lemlestet av revolusjonære bander i Russland. Ved bruk av strålemaskinen hun har laget lykkes hun med å ta liv av over 200 medlemmer av ligaen, men blir i tumultene selv rammet av et dødelig knivstikk uten at dr. Fjeld klarer å redde henne.

I Jorden som dreper faller lord Dunraven, øverste leder for det britiske landbruket, for sin egen higen etter berømmelse. Han lar seg overtale av en forbryter til å ta i bruk en ny type gjødsel som gjør at korn og planter vokser raskere. Mange mennesker dør fordi gjødselstoffet fremskynder aldringsprosessene hos menneskene som spiser maten. Medisinaldirektør i England, A. G. Kingley, begriper ikke hva som skjer, men dr. Fjeld løser mysteriet og avslører den internasjonale ligas plan om å omstyrte det britiske samfunnet.

I De udødelige dverge finner vi en beskrivelse av hvordan en inkastamme forlenger livet ved å tappe friskt blod fra fanger:

Slike blodtransfusjoner kan lett gi komplikasjoner hvis donor og mottaker har uforlikelige blodtyper, men det er teknisk mulig å gjennomføre en transfusjon med innretningen Frich beskriver.

I Storfjellets herre blir Jonas Fjelds lojale oppsynsmann Jens Båtsmann lagt inn på sykehus. En gråhåret overlege har resignert og venter på at døden skal inntreffe. Men dr. Fjeld konstaterer raskt at det er snakk om et tilfelle av blåsyreforgiftning:

Dr. Fjeld stilte diagnosen etter å ha undersøkt Jens Båtsmann, men la også merke til lukten av mandel (cyanid har en lukt av bitre mandler). Den biologiske mekanismen bak cyanidforgiftning ble forstått i 1929, tre år før Storfjellets herre ble utgitt. Kunnskapen om behandlingen av slike forgiftninger var begrenset, men behandling med kjemiske forbindelser som inneholdt svovel ble diskutert i den medisinske litteraturen (12). Frich har åpenbart satt seg grundig inn i det medisinske, og det er neppe tilfeldig at han beskriver motgiften som «en lysegul, klar tinktur» (svovel er gulfarget).

Påvirkning av hjernen

Ulike former for påvirkning av hjernen, enten via sansene eller direkte, er tema i en del av bøkene. Frich har satt seg grundig inn i det medisinske og viser stadig til Jean-Martin Charcot (1825–1893), den franske professor i nevrologi og ekspert på hypnose. I et udatert brev^{* Udatert brev signert Øvre Richter Frich. Personlig eie. Ragnar Stien, Oslo.}, sannsynligvis skrevet fra Paladshotellet i København en gang mot slutten av 1916, stilet til Aftenpostens sjefredaktør Ola Christian Christofersen (1866–1922), skriver Frich om arbeidet med romanen Hammerslaget:

I Hammerslaget, som ble utgitt i 1917 (figur 3), møter vi Luigi Lablache, en elev av Jean-Martin Charcot. Lablache fremstilles som en intelligent og stakkarslig sosial outsider. Han har utviklet et hat til andre mennesker og har et personlig ønske om hevn: «Det skal komme en dag, da jeg skal prikke i deres kaninsjæle og hamre i deres hjerneceller». Etter Charcots død i 1893 forlater Lablache Sorbonne-universitetet i Paris. Bokens handling er lagt til 1927, altså 10 år frem i tid. Dette er et litterært grep Frich benytter i flere av bøkene, noe som skaper et rom for fantasi og spenning: Kanskje det som fremstår som usannsynlig likevel kan skje?

I London inntreffer det en rekke tilfeller av eiendommelig nevrologiske tilfeller som medisinske autoriteter, deriblant professor Harry Lawson, velger å kalle «epidemisk nervesvækkelse». Når hjernen skades og ikke lenger kan fungere normalt, blir det trøbbel, får vi vite:

Dr. Fjeld tilkalles gjennom et telegram til Rikshospitalet, drar til London og begynner å nøste i saken. En eldre diva, madam Zempetti, frykter at den unge ballettdanserinnen Therese Paquin skal true hennes berømmelse. Zempetti har tilbudt Labalche og hans medsammensvorne 10.000 pund for å sette Therese ut av spill. Lablache planlegger å påføre Therese Paquin en hjerneskade ved bruk av en spesialutviklet hammer med en tynn nål som kan gjennombore skallen og skade det underliggende hjernevevet. Jonas Fjeld har sine mistanker og tar sine forholdsregler. Han gir Paquin en hatt med en innebygget hjelm av aluminium, og da Lablache skal utføre sitt ødeleggende hammerslag knekker den tynne nålen i møtet med metallet:

Lablache lider av en alvorlig epilepsi og Jonas Fjeld blir vitne til ett av hans anfall:

Lablache utøver hypnose for å få «de menneskelige rotter» til å krype slik han ønsker det: «Nervenes underfulle melodier lokker dem, som tonerne fra rottefangeren Hamelns fløite». Her ligger kanskje et frempek til en bok som skulle komme fem år senere?

I boken Pans fløite fra 1922 møter vi litaueren og fløytespilleren Ladislaus Karenko som bruker musikk (forgiftet lyd) til å fremkalle en musikalsk hypnose. Karenko har i likhet med Lablache et personlig hevnmotiv, fordi han etter egne begreper urettmessig ble nummer to – og ikke nummer en – ved avgangseksamen ved musikkonservatoriet i Warschau. Karenko bruker musikken som middel til hevn:

Fløyten Karenko spiller på har 13 rør, men det kommer kun lyd fra 12 av dem, for i det siste bor «fløitens sjæl», som viser seg å være en giftig slange. I denne boken dreier det seg ikke om internasjonale ligaer eller andre sammensvergelser, men om naturens urkrefter som må tøyles og holdes under kontroll:

I Slangeblomsten fra Magdala fra 1927 (figur 4) er temaet «giftige farger» og hvordan ulike farger kan påvirke hjernen. En av hovedpersonene er kunstneren Rafael Cerruti, en «kreol av italiensk avstamning fra Columbia». Concha, kammerpiken til Inez St. Clair (datter av en kjent medisinsk professor vi møter i andre bøker), dør på mystisk vis etter å ha mottatt en blomst. Dr. Fjeld tilkalles. Professor Roux konstaterer at «piken er død av en vældig nervøs kollaps – maaske skræk». Det er ikke noe som tyder på mord, mener professoren bestemt. Han spør likevel om Fjeld har en annen oppfatning:Ja, svarte den norske læge. Men det er ikke nogen opfatning, som er basert på videnskabelige undersøkelser. Det er en følelsessak.» Professoren trekker oppgitt på skuldrene og svarer: «Jeg vil ikke fornegte instiktets ret. Dertil har jeg for stor respekt for min kollega Bergson. Men i slike affærer er vi nødt til at holde os til realiteter.» Dr. Fjeld og Inez St. Clair går på Cerrutis kunstutstilling og Inez reflekterer over det hun ser, igjen med en henvisning til den franske filosofen og forfatteren Henri Bergson (1859–1941):

Kjemikeren René Bourdette uttaler et annet sted i boken:

Cerruti drives av et kjærlighetsmotiv. Handlingen flytter seg fra Paris til Columbia, hvor vi blir med på en reise opp Magdalenafloden, blir vitne til et tilfelle av forgiftning som dr. Fjeld avslører og behandler med en subkutan injeksjon. Følgets mål er slangeblomsten fra Magdala, en blomst som kan bringe kjærlighet – eller død.

Instinkter og intuisjon

I flere av bøkene ser vi at fortelleren, hovedpersonene eller andre viser til Henri Bergson, som var en innflytelsesrik kritiker av darwinismen og mottok nobelprisen i litteratur i 1927. Et hovedtema i hans forfatterskap er hvordan mennesket, dets frihet og kreativitet, kan forstås i kjølvannet av Charles Darwin (1809–1882). Bergson er kritisk til det han oppfattet som evolusjonsteoriens mekaniske og deterministiske syn på naturlig seleksjon. I verket L’Évolution créatrice (1907) hevdet han at det i alt levende ytrer seg en kreativ og skapende vilje og livskraft (élan vital) (13). I Hammerslaget finner vi en subtil referanse til Bergson:

Bergson mente at intellektet eller forstanden, i motsats til intuisjonen, ikke fullt ut kunne begripe livet: «Karakteristisk for forstanden er en naturlig Mangel paa Evne til at fatte Livet» (13). I et brev skrev han: «Den menneskelige intuisjon, som forlenger, utvikler og overfører til refleksjon det som gjenstår at instinkt hos mennesket, er følgelig i stand til å omslutte livet på en stadig mer fullstendig måte» (14).

Akademiske autoriteter beskrives ofte av Frich, men ikke alltid, som sneversynte og blottet for fantasi. Vi finner en rekke eksempler på at Jonas Fjeld gjennom sitt «instinkt» eller sin intuisjon forstår sammenhenger som medisinske professorer ikke er i stand til å begripe via en logisk og fornuftsmessig tilnærming. I en scene i Pans fløite prøver dr. Fjeld å forklare professor dr. med. Bloch, en velrespektert nervelege og geheimeråd (rådgiver til keiseren), hvordan musikk kan påvirke menneskets nervesystem. Professoren er skeptisk. Dr. Fjeld repliserer at «fantasien er vort nervesystems fineste og dypeste hemmelighet», før han gir professoren en leksjon i sitt syn på vitenskap:

Det er nærliggende å lese slike replikkvekslinger som uttrykk for to ulike måter å forholde seg til verden på, som en tevling mellom forstand og intuisjon.

Omtalen av professor Bloch illustrerer for øvrig hvordan Frich fremstiller jøder i et negativt lys og bidrar til å skape og formidle myter:

I nyere utgivelser av boken er betegnelsen «den lille jøde» blitt endret til «den lille mann».

Analyser og kritikk av forfatterskapet

Frichs forfatterskap er blitt gjenstand for litteraturvitenskapelige og idehistoriske analyser og kritikk (6, 15–19). Bjørn Carling (1919–2005), norsk journalist og forfatter, skrev i 1976:

Professor Willy Dahl (f. 1927) er kanskje den som har fremsatt hardest kritikk av Frich og hans forfatterskap, bl.a. i boken Blå briller og løsskjegg i Kristiania fra 1975:

Dahl har i Dødens fortellere (1993) beskrevet seg selv som «en venstreorientert kritiker». Han mener Frich leder an i et «korstog mot bolsjevismen»:

Idéhistorikeren og forfatteren Christopher Hals Gylseth (f. 1965) skriver i biografien om Frich (6) at Dahl er for ensidig i sin kritikk, og at Frichs antisemittisme speilet tidens rådende oppfatninger. Han stiller spørsmålstegn ved bruken av merkelappen fascist:

Det finnes rasisme, voldsromantikk, antisemittisme og antikommunisme i bøkene, skriver Gylseth, men han avviser at Frich hadde et politisk program:

Gylseth peker på at Frich ikke var medlem av noe politisk parti og at han ikke viste interesse for organisert politisk virksomhet (6).

Litteraturviteren Madelen Brovold (f. 1991) disputerte i 2020 på en doktoravhandling om jødiske motiver i norsk litteratur i perioden 1800–1970 (18). Hun dokumenterer hvordan forleggere i nyere utgaver av Frichs bøker har gjort justeringer og kuttet tekstavsnitt som kunne oppfattes å være problematiske. Brovold viser til Dahls kritikk, men også den amerikanske litteraturviteren Wayne C. Booth (1921–2005) som argumenterte for en lesningens etikk og betydningen av etisk refleksjon i møtet med litterære tekster (19). Det interessante spørsmålet er ikke hva Frich kan ha ment i sin samtid, men hva tekstene faktisk formidler og hvordan de virker på leseren, mener Brovold. Hun peker på Holocaust som et avgjørende tidsskille, og med henvisning til forlag som har utgitt Frichs bøker i nyere tid, spør hun: Er det moralsk forsvarlig å gi ut bøkene på nytt i dag, i lys av bøkenes antisemittiske og rasistiske innhold? Hennes svar er nei; bøkene inneholder hatefulle ytringer og er diskriminerende (18).

Diskusjon

Øvre Richter Frich kom fra en lærd familie, men valgte bort universitetet og ble journalist og forfatter. Han rømte fra familiære forpliktelser og det første ekteskapet, til fordel for et liv som forfatter, bohem og globetrotter, før han til slutt bosatte seg i Sverige i 1927 (men også her skiftet ekteparet stadig bopel) (6). Frich var åpenbart en rastløs person og han hadde et høyt forbruk av alkohol. Det må ha vært krevende for foreldrene å være vitne til sønnens karrierevalg, skilsmisse og utsvevende liv. Vi må anta at forholdet mellom prestesønnen og hans foreldre ikke var friksjonsfritt. Moren omtaler Øvre med godhet i sine memoarer, men uttrykker samtidig bekymring og håper at han en dag skal finne hjem, i dobbelt forstand:

Familiebakgrunnen har trolig representert noe trygt for ham, på godt og vondt. Moren omtaler sveitservillaen i Homansbyen som «dette gamle hus, som ligger vakkert i en gammel have», mens Frich i De knytte næver beskriver huset som «lukket og fiendtlig». Samtidig representerer villaen, og Jonas Fjelds ektefelle Katarina, det faste punktet i en ellers så omflakkende og eventyrlig tilværelse. Er dette uttrykk for en ambivalens hos både Frich og Fjeld? Frich skildrer en hovedperson med indre motsetninger, som rives mellom å leve et trygt, borgerlig liv og livet som eventyrer og forbryterjeger. Jonas Fjeld er en sammensatt karakter som ikke er fullt så endimensjonal som man kan få inntrykk av fra Willy Dahls kritiske analyse av forfatterskapet (15, 16). Kanskje har Fjeld noe til felles med sin skaper? Fjeld selv (men også fortelleren) gir uttrykk for at årsaken til behovet for eventyr ligger i det nivellerte samfunnet og i den grå hverdagen – «de andre». Eventyret blir som en medisinsk kur for en «ulykke» som er påført utenfra, men kan det tenkes andre, indre og psykologiske årsaker til uroen og behovet for spenning?

Jonas Fjeld-serien er rik på medisinske tema. Vi ser hvordan Frich bruker medisinen som fortolkningsramme for samfunnet. De mange detaljerte skildringene av sykdommer og medisinsk behandling vitner om at Frich hadde god innsikt i medisinsk kunnskap, slik han også hadde kunnskap innen geografi, kultur og historie. Leseren tas med på reiser verden rundt og kan la seg fascinere over skildringer av sykdom og medisinsk behandling på nært hold, en verden som var lukket og fascinerende for mange lesere. En fortellerinstans som fremstår som kunnskapsrik vekker troverdighet. Kritikken av autoriteter og heltedyrkingen av Jonas Fjeld – «en ganske jevn og almindelig mand» – gjør at en bred leserskare kunne identifisere seg med ham, selv om han er lege og kirurg.

Dr. Sherlock Holmes er blant dr. Jonas Fjelds litterære kollegaer. Legen Arthur Conan Doyle (1859–1930) publiserte den første fortellingen om ham i Beeton’s Christmas Annual i 1887 (20), og i de påfølgende årene kom beretningene om den britiske detektiven på løpende bånd. Doyle hentet inspirasjon fra sin lærer Joseph Bell (1837–1911), kirurg og rettsmedisiner, da han skapte Holmes. Det er rimelig å tro at Frich var inspirert av Sherlock Holmes da han skulle skape sin egen litterære legeskikkelse, Jonas Fjeld. Både Holmes og Fjeld vektlegger observasjon som kilde til innsikt, men der Holmes vektlegger forstanden og resonnerer deduktivt og rasjonelt, handler Fjeld instinktivt og legger vekt på å gripe sammenhenger intuitivt. Fjelds arbeidsmåte, som innebærer å oppsøke kriminelle og selv utsette seg for fare, sammen med de eksplisitte referansene til Bergson, vitner om at Frich må ha vært inspirert av den franske filosofen. Jonas Fjeld har kanskje mer til felles med en annen skikkelse som skulle se dagens lys i 1953, noen år etter Frichs død, Ian Flemings (1908–1964) James Bond.

I Lucifers øie og Jorden som dreper, som begge kom ut kort etter den russiske revolusjonen i 1917, er det politiske budskapet gjennomtrengende: Vokt dere for bolsjevikene og faren fra øst. I bøker som Hammerslaget, Pans fløite og Slangeblomsten fra Magdala er det politiske budskapet mindre fremtredende og personlig begjær og hevnmotiv fremstår som de viktige drivkreftene for handlingen. Det er ikke tvil om at Jonas Fjeld-serien har innhold som vi i dag oppfatter som rasistisk, antisemittisk og diskriminerende. Bøkene gir uttrykk for kritiske holdninger til kapitalismen, kommunismen, parlamentarismen, politikere og andre personer i ledende stillinger. Bøkene uttrykker en tro på enkeltindividet og dets frihet, kreativitet og skaperkraft, men de formidler samtidig en forestilling om at noen mennesker er egnet til å være herskere og at andre mennesker egner seg bedre til å bli hersket over. Frich spiller på ideer som var rådende i samtiden, slik Gylseth (6) har pekt på, men det er nok riktig å si at han gikk lengre enn andre samtidige forfattere i å bruke og formidle slike ideer, stereotypier og myter.